Ikke ett løp eller treff hittil i 2026 – i hvert fall ikke bak rattet på eget historisk kjøretøy. Det er nesten rekord. Ikke fordi interessen er blitt mindre, men fordi andre oppgaver har krevd både tid og engasjement. Mange spør når jeg egentlig skal ha ferie. Da pleier jeg å svare at dette livet er en ferie. Jeg er så heldig at jeg får bruke tiden på noe jeg virkelig brenner for, sammen med mennesker som deler den samme lidenskapen. Nå er skittentøyet fra USA vasket, og kofferten til Italia pakket. Om noen dager byttes espresso i Torino ut med kaffe på Lillehammer når den internasjonale konferansen om kjøretøyhistorie skal detaljplanlegges. Kort tid etter er det Fjordsteam, med alt det innebærer av planlegging, logistikk og dugnadsinnsats. Det ene avløser det andre, og jeg ville ikke hatt det annerledes. Det beste av alt er menneskene. Det som begynte som en interesse for historiske kjøretøy, har med årene utviklet seg til en livsstil. Jeg opplever det som et privilegium å få representere LMK og flere andre organisasjoner som arbeider for å ta vare på vår bevegelige kulturarv. Det gir anledning til å møte mennesker med en imponerende kunnskap, et smittende engasjement og en ekte vilje til å bidra. Mennesker som bruker av sin fritid, ikke for egen vinning, men fordi de ønsker å gi noe tilbake til fellesskapet. Det er nettopp disse møtene som gjør frivilligheten så verdifull. Gjennom arbeidet bygges det nettverk, vennskap og tillit på tvers av alder, yrke og geografi. Ingen av oss kan alene løfte en kulturarv som er avhengig av tusenvis av frivillige hender. Resultatene skapes fordi mange trekker i samme retning. Vi er heldige som bor i et land hvor rammevilkårene for å utøve vår lidenskap fortsatt er gode. Samtidig er det ingen selvfølge at de forblir slik. Samfunnet er i stadig endring. Nye politiske prioriteringer, teknologisk utvikling og endrede holdninger gjør at vi hele tiden må følge med, delta og være til stede der beslutningene tas. Ja, vi har utfordringer, og det er naturlig. Ingenting står stille. Men selv om det alltid finnes mer å gjøre, er det også viktig av og til å løfte blikket. Vi har oppnådd mye gjennom målrettet arbeid over mange år, og mye av det vi i dag tar for gitt, er resultatet av mennesker som valgte å engasjere seg i stedet for å stå på sidelinjen. Det bringer også med seg et ansvar. En medlemsorganisasjon kan ikke bæres av noen få alene. Alle som ønsker å påvirke utviklingen, har også et ansvar for å bidra når det trengs. Engasjement handler ikke bare om å nyte godt av resultatene, men om å være med på å skape dem. Samtidig må det være rom for å stille forventninger til hverandre. Når mennesker investerer utallige timer i frivillig arbeid på vegne av fellesskapet, er det rimelig å forvente lojalitet til de beslutningene som fattes og til organisasjonenes felles mål. Lojalitet betyr ikke at man alltid skal være enig. Tvert imot er uenighet ofte en styrke når den kommer frem gjennom åpne og respektfulle prosesser. Men når beslutningene er tatt, må vi stå sammen. Det er slik tillit bygges, og det er slik organisasjoner lykkes. Det som er sikkert, er at jeg kommer til å treffe mange av dere i månedene som kommer - enten over en kopp kaffe, ved et kjøretøy, på en konferanse eller på en dugnad. Det er nettopp disse møtene som gjør arbeidet verdt innsatsen. Til syvende og sist er det kanskje ikke kjøretøyene som er den største verdien, men menneskene rundt dem. Fellesskapet. Kunnskapen. Dugnadsånden. Og vissheten om at vi sammen forvalter en kulturarv som er langt større enn oss selv. Carl A. Harbitz-Rasmussen | 
